Foto: Helge Lien
Tekst: Tanja Caldecourt
Noe av det magiske med en skog, er at uansett om skogen er bitteliten, kan man gå inn i den og få en følelse av at det ikke finnes noe utenfor.
Vi har invitert Helge Lien med på vandring blant gamle trær for å snakke om kjærlighet, sorg og «My Dear Forest», Liens nye verk med urpremiere på AnJazz i mai.
– Det kan kalles kjærlighetssorg, sier Lien.
Våren for tre år siden, det var da det ble personlig. Pianisten skrev en «rant» på Facebook om hogsten av Moskogen på Ringsaker. Moskogen hadde alltid vært der. En havn og et vern for dem som trengte det, inkludert en følsom ung mann som endte opp med å kalle debutplata «Talking to a tree”.
Utblåsningen ble etter hvert en dobbeltside i Morgenbladet. Grunntona, skrev Lien i Morgenbladet. Skogen var en del av hans egen grunntone. Det frie rommet med alle hemmelighetene, barndommens leke- og læringsplass, kunstnerens kilde til inspirasjon, en livslang følgesvenn. Ikke bare trær, ikke bare et hjem og et økosystem. Nå var det forvandlet til et nakent hogstfelt. Nei, «forvandlet» er et ord for eventyr, Lien bruker «vandalisert». Han bruker også ordet sjokk.
– Jeg ble rasende.
Essayet i Morgenbladet ble lagt merke til, i etterkant har han snakket med mange fagfolk og lært mye om kamp og sannhet.
– Næringa har tvunget debatten inn i kjølige faktuelle termer. Man blir latterliggjort når man kommer med følelsesargumenter, fordi skog er stor business. Så mye penger, og så mye propaganda og løgn om hva et bærekraftig skogbruk er.
Når AnJazz ringte med et ønske om bestillingsverk til tjueårsjubileet, visste Lien hva han måtte gjøre.
– Det er selvsagt interessant alt jeg nå har lært og skjønt, men det er jævlig interessant å merke sorgen, som faen ikke går bort altså. Nesten så jeg ikke orker å dra hjem til mor. Det er vondt å være der.
Min kjære skog. Det er ikke bare nostalgi og sentimentalitet som driver ham, det er blodig alvor.
– Noe av motivasjonen min er å sette et emosjonelt kunstnerisk uttrykk på disse følelsene. Det gir sorgen verdi. Det er jo mange som har det som meg. Og jeg har bestemt meg for stå hardt på det; jeg skal ikke gå inn i noe polemikk, diskutere tall og fakta, – selv om forskningen er klar på at flathogst ikke er bra. Det er utrolig mye kraft i musikk. Når jeg kommer fra utsiden og skriver fra hjertet, så er ikke det noe næringa ønsker, de vil jo ikke at folk våkner. Som utgangspunkt er musikk et universelt språk, en høyere dimensjon, noe vi ikke klarer å forstå med hodene våre. Musikken tar bare bolig i oss. Det er jævlig sterkt.
Vi rusler bort til en enorm bøk. Pønsker på hvor gammel den kan være. Prøver ikke å tråkke på de blå og gule blomstene som nettopp har våknet etter dvalen. Som komponist har Helge Lien skrevet hundrevis av låter. Han sier det er første gang han selv skriver tekstene.
– Det er ingen andre enn meg som kan skrive akkurat disse tekstene. Det blir ikke Dylan, men det blir definitivt Lien.
Tekstmessig er «My Dear Forest» konkret og direkte, med noen politiske statements. De dypere lagene av eksistensiell mening ligger i musikken, i formidlingen. Verket er skrevet for bass, gitar, perkusjon, trompet, piano og vokal. Live Maria Roggen, som Lien har samarbeidet mye med før, er med.
– Og strykere! Det var det første jeg bestemte meg for. Godt å ha med litt ekstra treverk med et sånt tema.
Vi kommer over en begeistret treklemmer som tydelig er glad for å treffe andre entusiaster: «Ikke sant de er flotte! Jeg vil anbefale den store bøken på andre siden der!» sier mannen, og peker. Men vi må si adjø, timen i den grønne lungen midt i byen er snart omme, og det venter visst en verden utenfor.
– Vi er i ferd med å ødelegge naturen vår, ikke sant, det er ikke bare klimakrise, det er naturkrise. Alt dette er selvsagt en del av et dypere problem; at vi som samfunn mister kontakten med hvem vi er på denne jorda. En konsekvens er selvsagt Trump. Vi velger bort det som er sant og ekte. Vi er overtatt av kapitalistisk tenkning: vekst; karre til seg; utnytte ressurser og andre mennesker til egen vinning. I denne målorienterte tilstanden glemmer vi å kjenne på kontakten med jorda, universet, de dype kreftene som er her.
Vi blir enige om at samfunnet mangler seremonier og ritualer for å ivareta noen grunnleggende forbindelser til verden, men at det kanskje er nettopp musikken og kunsten som er språket vi trenger for å finne tilbake til oss selv og den dypere sannheten.
– Kunsten er viktigere enn noen gang. Autentisitet, dyp kontakt, ærlighet, alt dette manifesteres gjennom kunst. Det går ikke an å fake det.
Dette intervjuet får heller ikke uttrykt godt nok alt som må sies. Det er godt å vite at musikken kommer oss i møte. My Dear Forest. Min kjære skog. AnJazz, onsdag 7. mai.